JHMF’s historie
Jaren Hornmusikkforening ble stiftet den 10. mars 1936. Tanken om en musikkforening hadde visstnok kommet fram på et møte i Jaren sosialdemokratiske forening, men det ble først alvor da brødrene Kolbjørn og Halvdan Bergli begynte å arbeide med saken.
Våren -36 greide brødrene Bergli og Johan Fossum å oppspore en del gamle instrumenter i Østre Jevnaker. Det var startsignalet for Jaren Hornmusikkforening. På stiftelsesmøtet 10. mars ble det utarbeidet lover og avholdt valg. Foreningens første formann ble Halvdan Bergli, Einar Dyrud ble nestformann John Fossum kasserer, Hans Storm Nilsen sekretær og Otto Bergli styremedlem i foreningen. Kolbjørn Bergli og
Gunnar Heggen ble varamenn til styret.
– I 1936 var vi seks-sju karer som gikk til Østre Jevnaker og trålte låver og loft etter instrumenter fra den nedlagte musikkforeningen der. Du sku sett den møkkadynga vi betalte fem hundre kroner for. Det var noen tubaer og barytoner med fastlåste bøyler og ventiler, men vi fikk bløtt dom opp, og satte i gang med «Milde Jesus» som vart reine kjenningsmelodien i starten Du verda’ som det låt. Bare to-tre støkker ta oss kunne noter, amma, og ingen hadde tru på at det skulle gå. Men vi sto på, og snart kom flere med. Og nå har korpset bestått i femti år – uten avbrekk. Sa jammen er det utrulig å høre og sjå korpset i dag. Dette sa Einar Dyrud som var med på å stifte korpset til Jan Reidem i Samhold Velgeren den 1. desember i 1984. Etter at karene fra Jaren hadde rotet fram de velbrukte instrumentene satte de i gang med oppussing. Ei saltbalje i uthuset hos Kolbjørn Bergli gjorde susen. Krakker lånte musikerne fra Folkets Hus slik at de hadde noe å stå på da de øvde. Noter og notelære var det så som så med, men musikkfanejunker Knut Rogne som ble korpsets første dirigent fikk omsider Milde Jesus til å låte sånn noenlunde. Med litt tempo på den kjære salmen fikk også Jaren sin første marsj på repertoaret, og Grautmarsjen var korpsets kjenningsmelodi i mange år. Korpsets første konsert ble holdt på Folkets Hus ikke lenge etter stiftelsen, og om ikke det låt så stort, er det helt klart at korpset var populært fra første stund. Lovene som ble vedtatt da Jaren Hornmusikkforening ble stiftet, var et kapittel for seg. Det ga klart uttrykk for alvoret, og en av paragrafene lød slik; «Et hvert medlem må forplikte seg til at i edru tilstand å møte på øvelser, fester og andre tilstelninger hvis han ikke har lovlig forfald.» Man måtte også påse at foreningen ble ført helt uten politikk! Medlemmer som handlet mot foreningens lover, kunne styret få fullmakt til å fjerne. Økonomien var ikke mye å skryte av de første årene. Lånet på 500 kroner som ble tatt opp for å kjøpe instrumenter var nesten oppbrukt, så det var ikke snakk om å skaffe medlemmene noen uniform. Men karene visste råd. De dresset seg opp i svarte jakker, og kjøpte hvite bukser til 5 kroner stykket. Dette var uniform god nok i mange år. Det var festene som innbrakte penger i foreningens kasse i følge regnskapsbøkene. Den første pengegaven korpset mottok kom fra Gran Arbeiderparti høsten 1936 og lød på 25 kroner. Året etter fikk de 15 kroner fra Jaren Idrettslag og 100 kroner fra Gran Sparebank. Dirigent Rognes årslønn var på 70 kroner, og samlet hadde foreningen vel 1000 kroner i utgifter dette året inkludert instrumentkjøp. Til sammenligning nevner vi at korpset i jubileumsåret har et budsjett på nærmere en halv million, og at en tuba koster 40-50.000 i innkjøp. De første øvelsene ble holdt hjemme hos musikerne, men det sier seg selv at 18-20 mann ikke hørte hjemme i et privathus. I 1937 fikk korpset derfor leie Folkets Hus (Salem) til sine øvelser. Der ble øvelsene holdt fram til 1943 da en religiøs sekt overtok stedet. Jaren Bad ble neste øvelseslokale. Her øvde de gratis mot at de spilte på sanitetsforeningens fester og basarer.
I årsberetningen for 1937 fortelles det at foreningen har underholdt på 14 fester. I tillegg har de selv arrangert fire fester med et bra overskudd. I 1938 hadde korpset nedbetalt sin gjeld i Gran Sparebank. 30 øvelser ble holdt i løpet av året, og kameratskapet i foreningen ble stadig viktigere. Utflukter, fotballkamper og fester knyttet musikerne sterkere sammen og bidro til at hornmusikken ble en hobby som lyste opp i den ellers så grå hverdagen i tida før krigen. Det var nok ikke alltid like moro å være musiker. På vinteren kunne spillejobbene by på problemer, og det fortelles at under skøyteløpene på Jarenvannet måtte musikken stå på trelemmer, og de slo ring rundt en kullbrenner for å holde varmen, og for å tine frosne og iskalde instrumenter. Allerede i 1939 begynte Jaren å merke at krigen nærmet seg. Det ble holdt bare 14 øvelser fordi mange av musikerne ble beordret på nøytralitetsvakt. Krigsutbruddet i Finland førte også til at musikerne stilte seg solidariske med det finske folk. Den 6. januar 1940 ble det holdt fest på Folkets Hus i Brandbu til inntekt for Finland. Jaren, Mjønvald, Røykenvik og Bleiken musikkforeninger deltok, og de fikk i 924 kroner som ble oversendt den finske legasjonen. En og annen fest ga spillejobb i de fem krigsårene, men aktiviteten var naturlig nok lav. I mars 1945 kom det sørgelige budskap at korpsets trofaste og avholdte dirigent musikkfanejunker Rogne var død, 82 år gammel, Han hadde betydd mye for korpset i de ni første årene, og under hans kyndige veiledning hadde musikknivået tatt seg opp. Da Jaren Hornmusikkforening feiret sitt 10-årsjubileum på Jaren Gjestgiveri den 9. mars 1946 hadde Einar Dyrud hatt formannsvervet i ni av årene. Tilsammen hadde musikken hatt 186 øvelser, og spilt på 70 fester og tilstelninger. Aktivitetsnivået var altså høyt den gangen også. Foreningen gikk lenge under navnet Dyrud-musikken, ganske enkelt fordi familien Dyrud var så engasjerte i foreningen. Det var til tider hele syv musikere fra samme familie blant musikerne, hvor faren Einar var formann i foreningen i mange, mange år. Magne Skjervum har også spilt en vesentlig rolle i Jaren Hornmusikkforenings historie. Så sent som i 1975 gikk korpset over fra å være et janitsjarkorps til å bli et rent brassband med bare messinginstrumenter.
Det står kvinner bakom alt… også bak Jaren Hornmusikkforening. I følge protokollen ble Kvinnegruppa startet først i 1959, men musikerne som til og begynne med var bare mannfolk hadde en bedre halvdel som hadde stått last og brast siden hornmusikken spilte de første toner av «Milde Jesus».
Karoline Dyrud og Minda Skjervum står i en særstilling når vi nevner kvinnene bak korpset. Utallige smørbrød og kaffekopper har de servert. Sammen med Marie Larsen sørget de for at foreningen fikk sin første fane, og i perioden uten øvingslokale åpnet de stuedøra og lot hornmusikken ljome gjennom huset. Det var derfor en stor ære for korpset å få spille for Karoline Dyrud da hun i fjor feiret sin 80. fødselsdag. Hun minnes godt tida med hvite uniformsbukser, og kan fortelle at hun hadde fem slike bukser som skulle holdes i orden. Jaren-musikken ble ikke kalt Dyrud-musikken for ingenting må vite! Det er ikke få kroner Kvinnegruppa har samlet inn til korpset i løpet av årene, og kanskje gjorde mannfolka seg sjøl en bjørnetjeneste da de for 25 år siden slapp damene inn i korpset som utøvende musikere. Kvinnegruppa har i de siste årene dessverre blitt borte, og det skyldes vel i stor grad at kvinnene som er gift eller sammen med kara, nå spiller i korpset.
Minda Skjervum(til venstre) og Karoline Dyrud(i midten) har i alle år stått last og brast med musikerne. Vi har såvidt litt igjen av kvinnegruppa, og Marit Sletmoen(til høyre) sørger for å holde det rent og pent rundt oss på Toneveld.
Jarens første NM-opplevelse
Alle er selvsagt spente på hvordan det vil gå med oss i Bergen,noe som viste seg da vi hadde åpen generalprøve på Granvang siste tirsdagen før vi skulle reise. Ja det var ganske mange tilhørere. Vi har også fått god omtale av våre lokale aviser så tvi, tvi!
Dette skrev Jan Dyrud i korpsets protokoll den 12. februar i 1980. Det er altså 16 år siden Jaren for første gang deltok i Norgesmesterskapet for Brassband. Vi lar hans ord få skildre hvordan en Bergenstur kunne oppleves den gangen. Så var dagen kommet for avreise til Bergen. Ferden startet med buss fra Brandbu torg kl 15.30 og gikk videre om Jaren, Ringstad, Granvang til Roa st. Derfra skulle turen gå med tog. Det var jo en ganske lang tur, ca 6 timer. Togreisen gikk fint selv om vi hadde litt problemer med en ikke-røker, men vi måtte jo bøye oss noenlunde for dette. Vedkommende så heller ikke overbegeistret ut da Stastadbråtan fant fram sine instrumenter, men alle andre i vogna så ut til å like det så det ble ikke sagt noe. Det var også forbud mot all alkohol frem til lørdag kveld, og dette ble respektert fullt ut. Vi var fremme i Bergen klokken 23.00, og jeg tror alle var i seng til midnatt etter en lang reise.Det ble litt hektisk på lørdag morgen for Granåsen kom heseblesende tilbake fra trekningen klokken 9.15 og ga beskjed om at vi skulle spille først av alle, altså klokken 10.00. Konserten: Det viste seg at det var mye nerver ute og gikk, men det var jo noe uvant å komme inn i en konsertsal av slike dimensjoner , men konserten gikk ganske bra selv om det nok ble et par misser, og det hørte selvsagt dommerne og vi ble belønnet med 77 poeng som holdt til 3. ærespris og fjerdeplass totalt, noe som vi må si oss svært godt fornøyd med når det er første gangen. Vinneren ble Gjallarhorn med 86 poeng, og vi var bare to poeng fra en annenplass. Vi fikk også høre mye fin førstedivisjons-musikk som ble vunnet av Manger Musikklag fra Bergen. Tar jeg ikke helt feil blir det nok flere turer til Bergen!
Formenn gjennom 62 år:
1936 Halvdan Bergli
1966 Edvard Skjervum
1937-1945 Einar Dyrud
1967-1970 Fritz Winger
1946-1948 Leif Larsen
1971-1972 Ingar Frydenlund
1949-1950 Magne Skjervum
1973 Lars Egge
1951-1952 Leif Støen
1974-1977 Jan Dyrud
1953-1957 Magne Skjervum
1978-1981 Rolf Granåsen
1958-1960 Per Dyrud
1981-1983 Erling Lynne
1961 Alf Risenfald
1984-1992 Rolf Granåsen
1962 Per Dyrud
1992-1994 Vigdis Pedersen
1963-1964 Kjell Fallang
1994-1996 Pål Tingelstad
1965 Karsten Dyrud
1996-2016 Jan Dyrud
2016 Rolf Granåsen
Dirigentene:
1936-1945 Musikkfanejunker Knut Rogne
1945-1951 Magne Skjervum
1951-1960 Kåre Åmot
1960- Magne Skjervum
1960-1973 Asbjørn Gjerdingen
1971-1974 Edvard Skjervum
1974-1977 Asbjørn Gjerdingen
1977-1986 Børre Børresen
1986-1990 Njål Inge Enger
1990-1992 Ole Kristian Egge
1990-1992 Goff Richards
1992-1998 Trond Elnes
1998-2000 Bengt Eklund
1999-2000 Trond Korsgård
2000-2010 Helge Haukås
2010-2012 Garry Cutt
2012- Howard Evans
Dirigentene på 60-70 tallet er vanskelige å plassere helt riktig, men i følge de som var med den gangen kan de fortelle at Asbjørn Gjerdingen og Magne Skjervum byttet litt på å dirigere tidlig på 60-tallet.